Bolivia 2011

 

Ny Feelgood ekspedisjon, sammen med en god kammerat.  Denne gangen med La Paz (3700 m.o.h.) i Bolivia som utgangspungt.


Etter noen rolige aklimatiseringsdager ved Titicaca sjøen og på sykkel ned dødsveien, startet klatringen.


Denne gangen var planen Charquini (5400m), Huyana Potosi (6088m) og Sajama (6548m), med deilige restitusjonsdager i La Paz, som strekker seg fra 3000 - 4000 meters høyde.

 

At dette fjellommrådet i enden av Andesfjellene skulle være så utrolig flott viste jeg faktisk ikke. Kombinasjonen av grønne sletter, hvitkledde topper og blå himmel er noe av det flotteste jeg sett, og perlene kom på løpende bånd.

 

Charquini og Huyana Potosi gikk etter planen og ble besteget fra samme hytte, da de ligger i det samme ommråde. Fra Charquini hadde vi en fantastisk utsikt til Huyana Potosi, som vi skulle starte på allerede påfølgende dag.  Ruten besto av meget luftige partier på fjell nede og gikk over til bre mot toppen.

 

 

Utsikt mot Huyana Potosi

 

 Glade gutter på Charquini

 

Dage etter startet vi som sagt på Huyana Potosi som krevde en overnatting på veien i en flott fjellhytte. Ruten gikk igjen over på bre og var ikke noe spesielt krevende, men utrolig flott, og uansett er det tungt å klatre i denne høyden.

 

Et klassiskt toppstøt startet om natten og toppen ble nådd til en fantastisk soloppgang.

 

 

Her kaster fjellet skygge i atmosfæren under soloppgangen

 

Siste toppeggen er luftig og utrolig vakker! Her er solen stått opp og vi er på vei ned igjen.

 

Da til vi kom foten av Sajama var det ikke ett menneske å se p.g.a. masse snø i fjellet. Det var farligt å bevege seg i enkelte bratte heng og vi var i tillegg avhengig av muldyr transport til basecamp(4800m). Turen ble da umulig å gjennomføre. Vi var for tidlig på året.

Det endte med en camping og bading i de varme kildene i ca 4000 meters høyde, og bare det var verdt turen til fjellet.

 

 

 

Som erstatning satte vi kursen for Pequeno Alpamayo (5370m), som er et lavere, men mere teknisk krevende fjell. Det er også en lang anmarsj, da man må klatre over en annet topp, Pico Tarija (5,300m), for å fortsette ned igjen noen drøye meter for å starte på selve toppyramide.

Jeg fikk god trening i bratte snøflanker og det var virkelig en tung jobb å nå toppen.

 

Det som også kan nevnes er at vi i løpet av natten og dagen ikke så hverken mennesker eller spor etter de. Vi var helt aleine!

 

Bildet er tatt fra Pico Tarija på vei tilbake. På veien til så fjellet skummelt ut i skumringen.

 

 

 

 

 

 Jeg bestemte meg allerede da for at hit skulle jeg tilbake!