Ecuador 2010

 

Våren 2010 reiste Tommy og 2 kamerater til Ecuador på en såkalt feelgood ekspedisjon...

Ruco Pichincha her i bakgrunnen

 



En feelgood ekspedisjon kan du ha når byen, i dette tilfelle Quito(3400m), ligger i en slik høyde som normalt en basecamp kansje ville ligge. Da kan man klatre et fjell på noen dager, for å så reise til byen igjen for å slappe av, dusje, spise og hvile godt på hotel.

Når kreftene er tilbake kan man gå for et nytt, litt høyere fjell..

 

Etter denne oppskriften besteg vi på løpende bånd:

 

Pasochoa (4200m)

Ruco Pichincha (4698m)

Illiniza Norte (5116m)

Cotopaxi (5897m)

Chimborazo (6310m)

 

 

Ilnisia Northe

 

 Dette i et forrykende tempo på 12 dager og alle følte seg i god form stort sett hele tiden.

Alle fjellene var fantastisk flotte på sin måte, men det var ikke før Ilnisia northe det begynte å bli noen utfordrende partier fra ryggen til venstre på bildet og opp til selve toppen.

Vi lot oss ikke stoppe selv om været var noe mindre samarbeidsvillig, og det mot toppen ble snødekt fjell og sleipt.

 

Denne toppen kan absolutt sammenlignes med tinderangling i Jotunheimen, men høyden gjør det til en tyngre jobb, og gleden ved summit blir deretter større.

  

 Glade gutter

 

 

Cotopaxi, med sitt høyeste pungt 2 små meter over Kilimanjaro, var en mye større opplevelse enn vulkanen i Afrika på grunn av det store innslaget av bre, is og snø de siste 700 meterne mot toppen.

 

Dette ble en tøffere jobb, og var det første fjellet som ble besteget med et klassisk toppstøt, som startet i 2 tiden på natten.

Det gikk greit for alle, selv om noen ble litt "forsinket" for å få med seg soloppgangen fra toppen.

 

På veien ned igjen fikk jeg en enorm naturopplevelse, når solen var kommet opp, og fotostoppene ble tette. Rett og slett en fantastisk vulkan, som i tillegg er blandt verdens høyeste aktive vulkaner.

 

Vulkanen Cotopaxi

 

 

 Det siste fjellet som også er en vulkan, Chimborazo, var den største utfordringen på turen. Vi begynte å bli godt slitne, men ville ha med oss dette, da det er det høyeste fjellet i Equador.

Toppen er også det pungtet i verden som er lengst unna jordens kjerne p.g.a. ovalformasjonen til kloden. Tidligere i tiden trodde de også lenge at dette var det høyeste fjellet i verden, men det stemte jo selvfølgelig ikke.

 

 

Det var høyt, kaldt og bratt, med til dels farlige partier. At vi fikk tett tåke og meget vanskelig terreng å bevege seg i gjorde ikke jobben noe enklere heller.

I løpet av de dagene vi var i fjellet traff vi ikke en eneste person, og så ikke et eneste tegn til at det hadde vært folk her før, men vi viste vi var tidlig i sesongen.

 

Chimborazo er en vulkan med en dobbel topp, den høyeste ca. 1 km i luftlinje bak fortoppen, men kun 30 lusne meter høyere.

Målet var jo klart..., og vi var så heldige at vi fikk litt sikt når vi nærmet oss fortoppen, ellers ville det vært vanskelig å ta de ekstra timene i 6300 meters høyde.

Vi gikk for hovedtoppen og det ble en real utfordring, men etter noen timer, og tusenvis av nedhuggde stakitter sto vi til slutt på hovedtoppen, og for en følelse!

 

 Chimborazo summit

 

Veien ned igjen ble lettere siden været ble stadig bedre og ruten allerede var hugget. Litt lengre nede tok vi også en mer direkte rute tilbake, og etter noen rapeller og litt utfordringer var vi plutselig i campen igjen.

 

  

 

 

Følesen etter en så hard og vellykket tur er vanskelig å beskrive. Man er så sinnsykt lykkelig, og så sinnsykt sliten sammtidig, at det er som en rus.

Du går og smiler fra, øre til øre, sammtidig som du er i overkant irritabel og hårsår.

Da er det bare å komme seg hjem på sofaen og la inntrykkene sige inn. Det går da, som oftest ikke mer enn, kun kort tid, så er det bare smilet som sitter igjen!