Fantastiske Denali 2010

 

Denali eller Mt.McKinley som det også heter, ble også en suksess. Etter 14 dager i fjellet sto Tommy på toppen (6194m) av fjellet, som ligger i Alaska, og er det nordligste av de 7-summits.

 



 

7-summit er de 7 høyeste fjellene på hvert sitt kontinent, og Denali blir da det høyeste i Nord Amerika.

Fjellet blir regnet av mange, som det kaldeste i verden p.g.a. den nordlige plasseringen.

I tillegg er det en utfordring, at i det øyeblikket du lander på isbreen med "ski"fly, befinner du deg stort sett på forskjellige breer, helt til du kommer tilbake for å fly hjem. Det er ingen nærliggende landsbyer, så fly er den eneste fornuftige ankomsten.

 

Spesiell og vakker "flyplass" på breen

 

Her reiser flyet igjen med Mt. Foraker i bakgrunnen. Følte oss litt forlatt da..

 

All mat, telt og utstyr må fraktes oppover breen på pulker, og dette er tungt på ski, med sekk i tillegg.

 Leirene oppover fjellet ble hele tiden stukket ut i kontrollerte soner, og kun når du var innfor disse kunne du løse deg ut av tauet som bandt oss sammen i et taulag.

Dette var absolutt nødvendig, for bresprekkene som var synlig er det mest vanvittige jeg har sett, og der de ikke var synlige var det garrantert like vanvittige snøbroer. Det er faktisk ikke så uvanlig heller, at noen faller gjennom snøbroene.

 

Vi gikk om natten på nedre deler av breen for da var snøbroene sterkest p.g.a. kulden.

 

Her ser vi bort på camp 1 som bader i sol. Snart skal vi tines. Bølgene bortover er bresprekker med snøbroer.

 

Grunnen til at ommgivelsene forblir så hvit og fin, er fordi alle som er i fjellet forplikter seg til å ha med seg en bærbar potte. Denne fungerer faktisk meget bra hvis den blir brukt på riktig måte, og har et forseglende lokk. Når den begynte å bli relativt tung, ble innholdet kastet i en bresprekk.

 

Skiene og pulkene ble satt igjen i camp 2, da det etter denne kom flere bratte heng, som ville bli vanskelig å komme seg ned igjen på en fornuftig måte.

 

Fra camp 2 med Mt. Foraker bak til venstre.

 

Så og si på hele ruten til toppen var Mt. Foraker (5304 meter) synlig, og det var fantastisk å følge med det mektige fjellet, som sakte med sikkert ble passert i høyde, og til slutt lå "langt der nede".

 

Vi brukte 4 camper før toppstøtet, der den 3. var en større hovedcamp. Denne kaltes Medical camp fordi park rangerene oppholdte seg her med et stort nødtelt, hvis noen skulle trenge det, men det hjalp ikke oss siden vi var så seint i sesongen. De pakket sammen og dro når vi kom.

Her overnattet vi flest dager, mens vi fløy opp og ned fjellet, for å gravde opp og ned utstyr. Vi måtte gjøre det slik for å bære med seg alt i en ommgang er ikke mulig.

 

Camp 3. Medical camp.

 

Det som jeg også syntes var Fantastisk var at vi til å begynne med befant oss i et isøde mellom mange fjell. Etter som vi kom høyere opp kunne vi til slutt se over de laveste fjellene og helt ned på det grønne lavlandet mange tusen meter under.

 

En "elv" av skyer som renner mellom Mt. Foraker og Denali, og ut til det grønne lavland for så å bli oppløst.

 

Fra ryggen opp til camp 4 med klar sikt.

 


I camp 4 ble vi liggende i 3 dager mens en storm passerte. Dette er en av mine største utfordringer med sånne turer. Jeg har ikke tålmodighet å kjeder meg noe helt sykt gjennom sånne dager, og ønsker meg bare vekk.

Men det måtte gå for hverken opp eller ned kom vi i det været som var.

Når godværet kom tilbake ble den dårlige tålmodigheten fort glemt og vi gjorde oss klar for toppstøt.

 

Bildet er tatt fra camp4 og telt i camp 3 kan sees som små prikker nede på breen. Det setter bresprekkene ved siden av i perspektiv.

Og fjellet bak er selvfølgelig Mt. Foraker.

 

Her har jeg zoomet på en bre som strekker seg som en elv milevis avgårde.


Toppstøtet på Denali kan ikke begynne før solen har stått opp p.g.a. kulden. Til gjengjeld er det mange soltimer og aldri mørkt om sommeren fordi det ligger så langt nord. Det er alikevell viktig å være effektiv og rekke tilbake før solen går ned igjen.

Når solen gikk ned ble det straks mange flere kuldegrader, spesielt høyt i fjellet, og jeg forsøkte alltid og være i soveposen til da.

 

Etter noen timers hard jobbing var målet nådd, og jeg sto på toppen i strålende sol.

Så mye tid, arbeid  og innsats for dette øyeblikket. Følesen lar seg ikke beskrive.

 

Meldeboken til min sønn fikk være med til topps

 

Toppeggen med Mt. Foraker "langt der nede"

 


Bildene sier mye, men å se denne vanvittige naturen live er enda mektigere. Jeg var måløs og har vanskelig for å sette ord på opplevelsen, men det er fritt frem for å oppsøke og oppleve den selv!

Legger ved et siste bilde som viser hva vi hadde gravd ned på lur i camp 1, som vi skulle ha til returen. Kassene ble tomt på minutter, og alle ble kvalm, men det smakte fortreffelig.