Manaslu 2012

 

Tommy og Mats reiste til Katmandu i Nepal for å bestige Manaslu som er det 8. høyeste fjell i verden på 8163 m.o.h.

Alt gikk ikke helt etter planen, men på sånne fjell er det ikke alt man er herre over.

Vi fikk like fullt et møte, på godt og vondt, med et av verdens høyeste fjell, og ble mange erfaringer rikere.

 

Manaslu 2012 ble en sterk opplevelse og et fantastisk møte med et av verdens høyeste fjell .

Det ble også en trist bekreftelse på hvor liten og sårbar man er i naturen blandt høye fjell.

Det er kun 14 fjell i verden som er over 8000 meter og alle ligger i Himalaya fjellkjeden. Manaslu ligger altså på 8.plass.

 

Møtet med Nepal og fjellene ga kort sagt unikt inntrykk, og opplevelsene sto i kø til vi befant oss i Samagon (3300 m.o.h.), landsbyen som ligger helt med foten av fjellet. Tanken min når vi fløy innover dalen med helikopter, var at det er sprøtt at det en gang i tiden har gått folk så langt vekk for å bosette seg.

 

Manaslu fra Samagon

 

Etter noen aklimatiseringsturer og nye artige møter med lokalbefolkningen var vi klar for Basecamp (4800 m.o.h.)

Alt utstyret ble bært av lokale bærere ellers hadde vi slitt oss ut allerede på denne etappen. Det er ikke lett å bevege seg opp i 4800 meters høyde p.g.a. den allerede tynne luften.

Det er jo slik at den største forskjellen i luftrykk er lengst nede og deretter blir forskjellen pr. høydemeter mindre jo høyere du kommer.

Altså det er større forskjell i trykk fra 3000-4000 meter en fra 5000-6000 meter osv.

Vi kom i hvert fall på plass med formen på topp. Dagen etter våknet vi til blå himmel og utsikten til Manaslu og omgivelsene var mildt sagt formidabel.

Den følesen var vanvittig, i hvert fall hvis du liker fjell og har tenkt deg mot toppen.

 

 

 

Vi startet allerede denne dagen med aklimatiseringsturer og var relativt raskt klar for en overnatting i camp 1 (5700 m.o.h.). Denne etappen er hovedsakelig på bre, og er en grei, men utsatt etappe, som krever konsentrasjon hele tiden.

Vi gikk i eget tau sammen med sherpaene, i stede for å bruke det faste tauet som allerede var lagt langs hele ruten oppover breen. Dette for å bedre sikkerheten, da det faste tauet enkelte steder var dårlig vedlikeholdt i innfestingen.

Alt gikk greit og formen var upåklagelig.

 

 

 

Neste gang vi sov i Camp 1, ca. en uke senere, tok vi dagen derpå fatt på den mye brattere etappen mot camp 2. (6500 m.o.h.)

Vi klatret ikke helt til camp 2, fordi vi ville redusere antall passeringer i de mest utsatte partiene og fordi vi følte aklimatiseringen "slo inn", selv om vi manglet de siste meterne. Altså et sikkerhets valg.

 

 

Opp her gikk ruten videre

 

 

 Opp mot camp 2

 

Kun få dager etter den siste turen opp mot camp 2 kom det kraftige snøværet som gjorde hele turen spesiell. Vi var klar for å bevege oss høyt, og om mulig til toppen, og ble i stede sittende en uke i basecamp mens snøen lavet ned. Det var ikke lett da min kanskje største utfordring på slike turer er tålmodigheten, men det gikk seg til.

 

Etter hvert som dagene gikk forsto vi også at dette kunne føre til farlige forhold i fjellet. Vi hørte større eller mindre skred i fjellene rundt oss flere ganger i timen, og vi bestemte oss allerede da for at når godværet kom tilbake ville vi vente noe ekstra dager før vi begynte på fjellet igjen.

Det var ikke lett å holde igjen når andre grupper begynte å klatre igjen, så utålmodig som vi var, men vi klarte det heldigvis, for det reddet oss med minst mulig margin.

 

Ruten opp til camp 2, er utsatt, men turen og resten av kvelden gikk greit på alle måter, og vi var i god form. Ryktene om at mange av de som startet før oss, og nå var i camp 3, (6900 m.o.h.) kom til å gå for toppen svirret, og vi var klar.

Vi følte oss i en trygg sone av fjellet og ruten opp mot camp 3 så også grei ut, så det eneste vi hadde i tankene var å fortsette videre.

 

 

Mats hopper over en bresprekk på vei til camp 2

 

 

 Glad og uvitende om hva som ventet

 

 En time før vi skulle stå opp å gå videre for camp 3, våknet vi av den samme buldringen vi hadde hørt så mange ganger før, bare at dette var farlig høyt og kom fort nærmere. Det var fortsatt mørkt, men rett før det begynte å lysne.

 

Vinden begynte å rive i duken og jeg ble kastet over til Mats i det teltet ble løftet over på siden.

Jeg holdt armen i teltduken med refleks og fikk kjenne på kreftene som slo armen min fort ned igjen. Snøen som blåste med vinden og noen større klumper innimellom begynte å legge seg oppå teltet, og jeg var helt sikker på at vi nå ble begravet. Så ble alt stille igjen og det skjedde ikke noe mer.

Jeg tenkte helt klart gjennom hele situasjonen og visste at det var et snøskred. Jeg tenkte at hvis teltet rullet lå vi farlig nærmt kanten på hyllen, og jeg tenkte også på at vi lå litt i skjul bak en skrent, hvor det lett kunne samlet seg mye snø.

 

Skredet som gikk var så gigantisk stort at de sikre sonene var blitt farlige. Skredet løsnet over 1000 meter over oss og de enorme snømengdene gikk kilometervis i det tilsynelatende sikre terrenget. Hellinger på under 30 grader ble forsert og store bresprekker ble fylt opp med snø, noe som reduserte kraften i skredet før det nådde camp 2 og teltet våres.

 

Når vi kom oss ut av teltet hjalp vi sherpaene i naboteltet. Teltet deres var enda mer ødelagt enn vårt av en større snøklump. De hadde problemer med å finne åpningene, da teltet var delvis dekket av snø.

De fleste av teltene rundt oss var rullet mange meter eller kolapset av vind og snø, men ingen i camp 2 omkom.  Alle de omkomne og hardt skadde lå i camp 3, og vi kunne høre fortvilte rop om hjelp.

Det mest ironiske som viste seg når solen stod opp, var at dette var kanskje den fineste dagen værmessig til nå i turen, og kontrasten var stor da vi hadde en fantastisk utsikt den ene retningen og tragedien den andre.

 

Fint vær

 

 

 Et kolapset telt og bare noen pinner igjen hvor et annet hadde stått. Deler av bresprekken som ble fylt med snø rett foran teltplassen er også synlig.

 

 

 Her sees tydelig raset hele veien ned til camp 2

 

Vi lot sherpaer og ledere ta seg av redningen og trakk oss derfor unna. Vi hadde uansett ikke krefter nok i denne høyden til å bidra med noe særlig og begynte straks å gå mot basecamp igjen.

 

Etter en slik opplevelse var det ikke gøy lengre.

Etter nesten en måned i fjellet hadde vi fått nye bekjente som omkom, og det var mange triste historier.

 

Jeg vil kort fortelle en historie, som jeg synes er spesiell, om våre nye bekjente som vi delte teltplass med i camp 1.

Det var Greg, Glen og Remy. De skulle bestige Manaslu på ski, og Remy jobbet til tider som skiguide i nordnorge selv om han var franskmann og jobbet mest i Chamonix. De var meget hyggelige med oss og svært rutinerte. De fortalte villig om erfaringer og kom gjerne med hodepinetabeletter når vi trengte dem.

 

De lå i camp 3 når skredet kom. Remy lå i et telt alene og omkom. Glen og Greg lå i samme telt og ble blåst avgårde av vinden. Når teltet stoppet i en bresprekk var Glen uskadd mens Greg var vekke.

Alt han eide var fortsatt i teltet, men Greg og soveposen var borte, og han er fortsatt ikke funnet.

Det hører med til historien at Glen lå med hodelykt og leste bibelen fordi han ikke fikk sove.

 

http://www.youtube.com/watch?v=ugb1YVmI8fA

 

http://xgames.espn.go.com/skiing/article/8453895/aftermath-avalanche-nepal-mount-manaslu

 

http://www.outsideonline.com/outdoor-adventure/climbing/mountaineering/The-Problem-With-Climbing-Manaslu.html?page=all

 

Lysten forsvant og vi hadde ødelagt utstyr som gjorde det vanskelig å fortsette.

Vi tenkte også, at å sove i det samme området, hvor det fortsatt var savnede, ville bli tøft.

Å klatre Manaslu uten å få sove godt oppover fjellet ville antakelig slitt oss ut.

 

Vi ønsket våre venner, som lå klokelig uberørt lengre nede i fjellet når skredet gikk, lykke til å satte kursen hjem. Denne gangen tok vi ikke helikopter, men gikk ut til fots. Bare denne 4 dagers og 100 km lange turen i seg selv, var et eventyr, som inneholdt alt fra hengebroer til store apekatter.